|
OMRÅDEINFO
(inkl. helligdager m.m.)
AKTIVITETER
BEDRIFTER
BOLIG
SPANSKE PAPIRER
MAT &
DRIKKE
KJØRETØY
DYR
HELSE & VELVÆRE
SIKKERHET
SKOLER
STARTE FIRMA
FLYTTE TIL SPANIA
SPANSK HISTORIE
OG ARKITEKTUR
SPANSKE ORD/TALL
AVISER & MAGASINER
VIKTIGE TLF.NR
LINKER
HJEM
|
 |
|
SPANSK
- HISTORIE - KULTUR - FOLKEGRUPPER I SPANIA |
|
SPANIA - HISTORIE - KULTUR |
Iberere
er navnet på oldtidsbefolkningen på den Iberiske halvøy og ser
ut til å hovedsakelig ha bodd ved østkysten.
De omtales på et tidlig tidspunkt i greske skrifter. De
stiftet bekjentskap med fønikere som drev sjøfart. På et
ganske tidlig tidspunkt ble området befolket av keltere.
Ibererne og kelterne opptok hver sin del av landet; kelterne
holdt i områder mot nord og vest og iberere i områder mot syd
og øst.
Noen av ibererne blandet seg også med kelterne og ble det som
kalles
kelt iberianere. Ibererne dannet flere kongedømmer. Med tiden
ble landet erobret av romerne.
Iberisk språk, som vi vet lite om i dag, har ikke kunnet
knyttes slekt skapelig til noe annet språk. Det døde ut etter
hvert som det ble erstattet av latin under Romerrikets styre.
Kelterne var flere
beslektede folk fra Sentral-Europa. Deres språk tilhørte en
egen gren av de indo-europeiske språk, kjent som keltiske
språk.
I moderne tid brukes keltere ofte som betegnelse på
noen folkegrupper som har en kulturarv og et språk som
nedstammer fra disse; de finnes spesielt på de britiske øyer,
i Bretagne og i Galicia.
Den første kjente referansen til keltere, som keltoi (gresk
«de skjulte») er fra grekeren Hekataios i 517 f.Kr. Da de
keltiske språkene tilhører de indo-europeiske språkene mener
en del forskere at de har sin opprinnelse på steppene i det
sentrale Asia.
Men de første arkeologiske spor finnes i Sentral-Europa. De
spredde seg derfra til et område som går fra Irland i vest til
Anatolia i øst; fra Danmark og Skottland i nord til den
iberiske halvøy og Italia i sør.
Det finnes i romerske kilder god dokumentasjon for at kelterne
invaderte Italia, Hellas og det vestlige Anatolia. Det er også
mulig at de invaderte de britiske øyer. Det er ukjent om
pikterne var keltere eller om de tilhørte en tidligere britisk
stamme som ble presset nordover av en keltisk invasjon.
Andre steder mener man at kelterne ikke oppnådde sin dominans
gjennom invasjon, men ved immigrasjon og annen kontakt.
Fønikia var en antikk
sivilisasjon nord i det gamle Kanaan, som var et område i
kystområdene som i dag er Libanon og Syria, mellom Libanon
fjellene og Middelhavet. Fønikia var en maritim handelskultur
som spredte seg rundt om i Middelhavet i det det første
milleniumet f.Kr.
Folket som levde i fønikia kalte seg
Kananene, navnet fønikia kommer av gresk, de kalte dem Føniki.
Det greske navnet føniki er synonymt med fargen lilla\rød,
eller karmosinrød. Fønikerne var kjent som det 'lilla folk'.
Fønikerne, mest sannsynlig et semittisk folk, snakket det
føniske språk, senere kalt punisk, siden det romerske ordet
for lilla var puniceus. I tillegg til de mange inskripsjonene,
skrev fønikerne mange bøker som ikke har overlevd. De puniske
koloniene i Nord-Afrika ble en kilde til kunnskap om
fønikerne.
Augustin, kunne et snev punisk, og brukte det av og til til å
forklare hebraiske ord. Navnet til hans mor, Monica, er sagt å
være av punisk opprinnelse.
Fønikerene var også de første som
begynte å bruke vårt alfabetiske system,
de fant ut at det var lettest å bruke lyder til ord bare ved å sette de i
forskjellig rekkefølge og lengde.
Dette har siden da blitt
overtatt av grekerne og har blitt modernisert mye etter den
tid.
Karthago (også skrevet Kartago, fra fønikisk Kart-Hadascht,
«ny byen», skrevet uten vokaler på punisk som Qrthdst ) var en
oldtids by ved kysten av Nord-Afrika øst for Tunis-sjøen, i
dagens Tunisia, etter tradisjonen anlagt av fønikere fra Tyros
i det 9. århundre f.Kr.
Den skal i sin glanstid ha hatt opptil 700 000 innbyggere.
Byen, som var en betydelig sjømakt, ble ødelagt av romerne
etter Punerkrigene i 146 f.Kr. Julius Cæsar og Augustus lot
den gjenoppbygge, og i keisertiden var byen den viktigste i
Nord-Afrika ved siden av Alexandria.
I 439 ble den vandalenes
hovedstad, i 533 kom den under bysantinsk styre og i 697 ble
den ødelagt av araberne.
Maurere er en
betegnelse på de muslimske innbyggerne på Den iberiske halvøy
og i Maghreb (Nord-Afrika) i middelalderen.
I 711 begynte de erobringen av Iberia, som var fullført i
løpet av fem år. I 718 begynte så reconquista, den langvarige
kristne gjenerobringen som skulle fortsatte helt til 1250 i
Portugal og 1492 i Spania.
Et forsøk på å erobre områder nord for Pyreneene endte i 732,
da Karl Martel slo maruerne i slaget ved Poitiers.
Den
opprinnelige mauriske staten dekket det meste av dagens Spania
og Portugal, men i 750-årene oppsto det indre konflikter, og
den ble splittet i mindre fyrstedømmer underlagt
Córdoba-kalifatet.
De
kristne områdene i
nord og vest gjenerobret sakte men sikkert, slik at i løpet av
de neste århundrene kom Galicia, León, Navarra, Aragon,
Catalonia, Portugal og Castilla under kristen kontroll.
Man
fikk så en periode med gjensidig toleranse, hvor maurere,
kristne og jøder levde sammen. I 1031 kollapset Kalifatet
Cordoba, og det islamske området i Spania ble deretter styrt
av Nord-afrikanske maurere.
I 1212 ble maurerne drevet ut av Spania av en kristen
koalisjon under Alfonso VIII av Castilla. Det eneste
gjenværende mauriske riket var Kongedømmet Granada, som
overlevde frem til den siste herskeren, Boabdil, kapitulerte
den 2. januar 1492.
De gjenværende muslimene ble tvunget til å velge mellom å
konvertere til kristendommen eller å forlate Spania.
En del
valgte å bli; deres etterkommere ble kjent som moriscos og var
en viktig del av bondebefolkningen i flere områder inntil de
ble forvist mellom 1609 og 1614.
De fleste av de som forlot Spania reiste til Marokko, Algerie
og Tunisia hvor de bidro til å sette preg på disse landenes
kultur. Det var også en ikke ubetydelig andel som ble
sjørøvere.
Fremstilling av maurere, gjerne meget mørke og med et utseende
heller typisk for afrikanere, er meget alminnelig i europeisk
heraldikk.
Kilde;
Tour Spain |
< tilbake |
|
|
